Jeg savna meg selv

I 2022 fikk jeg prolaps i ryggen. Jeg klarte nesten ikke å gå, og for første gang ble jeg ordentlig redd for hvor kroppen min var på vei.

Etter svangerskap, korona, lite aktivitet og et kosthold som hadde sklidd ut, hadde jeg gått opp mange kilo. Men det handlet etter hvert om mye mer enn vekten.

Jeg kjente meg ikke igjen i speilet. Selvtilliten var borte, selvfølelsen var dårlig og hverdagen føltes tung. Jeg hadde lite energi, og kveldene endte ofte foran TV-en med sjokolade som trøst.

Da prolapsen kom, begynte jeg virkelig å tenke over hvordan jeg hadde det.

Skal jeg virkelig ha det sånn allerede som 34-åring? Skal jeg fortsette å slite med ryggen og vondter her og der? Skal jeg fortsette å føle meg som ei grå mus?

Jeg savna meg selv.

Det ble et punkt hvor jeg forsto at noe måtte endres – ikke bare hvordan kroppen min så ut, men hvordan jeg hadde det i min egen hverdag.

I januar 2024 fant jeg Mila og Maraton.

Jeg hadde aldri investert i denne typen oppfølging før, og jeg syntes det var skummelt. Jeg hadde vondt i magen da jeg meldte meg på.

Faktisk fortalte jeg det ikke til noen. En del av meg var overbevist om at jeg sikkert ikke kom til å klare det uansett.

Da jeg startet i slutten av januar, følte jeg meg malplassert på treningssenteret. Jeg følte at jeg ikke passet inn.

Men Mila var der. Hun heiet på meg og hadde troen på meg de gangene jeg selv mistet den.

I løpet av året gikk jeg ned i vekt, ble sterkere og begynte å sove mye bedre.

Men de største endringene kunne ikke nødvendigvis måles på en vekt.

Jeg lærte at en dårlig dag ikke betyr at alt er ødelagt. At en periode hvor ting ikke går etter planen ikke betyr at jeg må starte helt på nytt.

Jeg begynte å stille mer opp for meg selv, ta nye valg og utfordre meg selv på måter jeg tidligere ikke hadde turt.

Jeg ble tryggere på én tanke: Jeg vet at jeg klarer.

I dag føler jeg meg som meg selv igjen.

Jeg er sterkere både fysisk og psykisk. Jeg sover bedre, har mer energi og har fått en helt annen trygghet i meg selv.

Jeg føler også at dette påvirker menneskene rundt meg. Jeg er en bedre mamma, venn og kollega fordi jeg har begynt å ta bedre vare på meg selv.

Jeg er blitt flinkere til å være god mot meg selv og takknemlig for en sterk kropp og muligheten til å gjøre noe godt for meg selv og helsen min.

Jeg er utrolig takknemlig for Mila og Maraton og for støtten jeg fikk gjennom reisen.

Men noe av det viktigste jeg har lært, er at ingen andre kan gjøre jobben for deg.

Jeg har selv måttet møte opp, trene, ta valgene og fortsette på de vanskelige dagene. Det Mila ga meg, var verktøyene, kunnskapen og støtten jeg trengte for å klare det.

Når jeg tenker tilbake på hun som nesten ikke klarte å gå, som ikke kjente seg igjen i speilet og som følte seg som ei grå mus, føles det nesten som et annet liv.

Jeg trodde kanskje at målet var å finne tilbake til den jeg hadde vært. Men egentlig fant jeg tilbake til meg selv.